Drømmen som brast

Da Rakel trenger kreftene sine som mest, svikter de. I ren desperasjon forsøker hun å bli kvitt dem en gang for alle.

– Ta dem vekk! ropte hun fortvilet. – Jeg vil ikke ha dem mer!
Hun hevet håndflatene mot taket og åpnet seg for dette merkelige som fikk hele henne til å prikke av varme. Denne gangen konsentrerte hun seg om å sende kraften ut i intet.
Hun kunne kjenne hvordan varmen skjøt ut av håndflatene. Det var en følelse ulik alt hun hadde opplevd før, som om noe ble revet løs fra henne. Så ble hun fylt av en veldig tomhet.