Utryddelsen av hval

Fotografiet ovenfor ble tatt av Harald W. Henriksen, som var arbeider på hvalkokeriet «Vestfold». I fangstsesongen 1933–1934 tok han dette og en rekke andre bilder til et fotoalbum. De viser Henriksens arbeidskamerater midt i den daglige virksomheten. Dette fotografiet viser antakelig kjøttplanet, der lemmerne kappet hele dyret i biter som så skulle ned i kokekjelene. Kamera har fanget inn arbeiderne i et hverdagsøyeblikk som virker relativt tilfeldig, her er ingen særskilt anledning eller oppstilling.

Om den øvre delen av fotografiet kan gå an å forstå for et ukyndig blikk, er det verre med det nedre. Det hele ser rett og slett ut som en eneste smørje, gugge og gørr, noe uformelig og udifferensiert, midt mellom det faste og det rennende, det solide og det løse. Midt i denne massen vasser hvalfangerne rundt, de bruker linene for å holde seg oppe, antakelig har de også støvler med brodder. Man kunne vært fristet til å si at motivet er lite visuelt, i betydningen noesom tydelig kan avleses med øynene. Bare vinsjen foran til venstre og den lave plattingen den står på, gjør det mulig å skjelne at dette faktisk er et skip, og at dekket må ligge under massene et sted.

Av alle problemer hvalfangerne hadde med utilsiktede miljøeffekter, var hvalmaterie på avveie det som preget deres eget liv mest gjennomgripende. Avfall, eller spillprodukter, er en utfordring i alle kjøttindustrier. De kan lekke ut i vannet, blande seg i lufta og fylle opp avfallshaugene. Her hadde hvalfangsten unike problemer som langt overstegindustrislakteriene for husdyr. I tidlige, store industrianlegg, som Union Stock Yards i Chicago eller La Villette i Paris, begynte man å henge opp kyrne og grisene og transportere dem på mekaniserte samlebånd. Lukta unnslapp fra dyret, men kunne stenges inne av vegger og tak. De andre spillproduktene ble fanget av et drenert gulv og spylt bort. På den måten kunne materien fra dyrene komme under kontroll. Det var mulig å etablere rene soner, og slik kunnekjøttindustrien bli preget av stadig strengere krav til hygiene.

Like ren og strømlinjeformet kunne aldri den industrielle hvalfangsten bli. Hvalene var rett og slett altfor tunge til å henges opp under noe tak og for store til å bygges inne. De måtte alltid bearbeides ute der de lå. Dermed ble det aldri praktisk mulig å hindre at formidable mengder materie unnslapp underveis. Bearbeidingen av hver eneste hval artet seg som når man stikker hull på en ballong full av vann: Alt rundt blir dynket. Når en hval åpnes, spruter og renner mereller mindre flytende materie utover og nedover. Lukt dunster ut og driver med vinden.

Dermed ble den industrielle hvalfangsten til et ekstremt arbeidssted. Etter hvert som flenserne og lemmerne kappet opp, ble planene et mykt landskap av større og mindre biter, slik Henriksens fotografi viser. På kokeriene sattede stadige bølgene denne mørkt rødblå massen i bevegelse, slik at den klasket og slo mot vant og skott. Dermed skvulpet væske overalt, noen steder en rennende substans, andre ste- der med konsistens som lignet gelé. Ørnulf Ree, som arbeidet på kjøttplanet, har beskrevet det slik: «Under all denne trafikken flyter blodet i strie strømmer fraplanet, bobler i kjøttmasser og slintrer, og blandet med fostervann, magesaft og halvfordøyet åte kommer flommen nettopp forbi saga, blander seg her med den feite sørpa fra skjæringen, og velter seg som en tjukk grøt mot rennene under rekka – som er overfylt!»

Flenseplanet var et forvirrende sted for alle som ikke var vant til det, et virvar av motorer, vinsjer og vaiere, kniver, tau og menn, alt og alle i bevegelse på kryss og tvers mellom klumper og slintrer av hval som hauget seg opp.Lufta var full av kommandorop og havfugl, stripet av nedbør og stinn av stank. Planet var også noe av en påkjenningfor hørselssansen. During fra motorer, skrik fra sjøfugl, hvesing fra damp i motorer og kokekjeler, gnissing og hvin fravinsjer og kraner blandet seg med kommandoer og beskjeder som ofte måtte ropes for å høres. I tillegg kom susingen, duringen og brølet fra vind og uvær.

Og så var det stanken. Hvalmaterien var mer eller mindre råtten. Ikke sjelden hadde forråtnelsesprosessenbegynt inne i hvalen allerede før den ble snittet opp. Når materien rant utover, kom utallige nye bakterier i sving. Forråtnelsen hjalp til å løse opp massene og sette dem i bevegelse, slik at stanken spredte seg. Fra flenseplanet trengteden inn overalt, tvers gjennom hvalstasjonene og kokeriene. Man kunne lukte dem milevis unna når vinden sto rett vei. Der landstasjonene ble lagt i nærheten av byer, som i Finnmark og senere i det sørlige Afrika, ble det konflikter fordi lufta var forpestet. Av alle spillproduktene var stanken på mange måter den mest invaderende for arbeiderne. Den satte seg i klærne, i køyene, i vaskevannet, i kaffen. Det samme gjorde limvannet, damp som inneholdt olje. Slik trengte lukta av hval inn i huden og inn i nese og munn. Den sirkulerte i hvalfangernes åndedrett, mellom huden og klærne, lukta impregnerte dem. Først fikk hvalarbeiderne kjenne stanken av hvalen, så stinket de etter hvert selv av hval.